En fars (noe rotete) tanker rundt fødsel og egne fordommer

Da yngste dattera mi ble født falt verden litt sammen. Hun hadde Downs. Jeg kunne se de litt skråstilte øynene med en gang. Hvordan kunne dette skje oss?

Stillheten på fødestua. Sykepleiere som forsvant ut av rommet. Ingen gratulasjoner om at ei flott datter var kommet til verden. Min kjære fikk henne på brystet, vi satt alene på fødestua.
Vet ikke om det var 5min eller 45 min, alt var stoppet opp.
Jeg spurte henne, sa det høyt, «Tror du hun har Downs? -Jeg vet ikke, det spiller ingen rolle, hun er vår, vi skal ta oss av henne». Jeg var mer usikker. Kjente skam. Skulle jeg ha en datter som var dårligere enn noen andre?
Blir hun pleietrengende hele livet eller hva er greia?
Hadde du spurt meg på det tidspunktet hadde nok Downs vært den verste nyheten jeg kunne få. Mitt livs mareritt.

Jordmora kom og snakket med oss foreldre etter fødsel. Hun snakket med oss en og en. Hun fortalte at hun aldri hadde tatt i mot et barn med Downs før. Hun visste ikke hva hun skulle si eller gjøre. Akkurat da ville jeg bare bli gratulert og bli behandlet som en hvilken som helst annen forelder. Når man ikke vet hva man skal si, så blir man heller stille i fare for å si noe feil, og så ender det faktisk opp med å bli enda verre. Men hun var i det minste villig til å lære av situasjonen. Også tenker jeg at hvis det ikke er noen info/opplæring/kursing/prat om slike situasjoner i det hele tatt for denne jordmoren, så er det noe mer feil med systemet som helhet enn henne.

I tiden etter fødsel brukte vi mye tid sammen som foreldre. Det var vanskelig å akseptere helt i starten, den nye tilværelsen. Det er så mange tanker, følelser, spørsmål. Glede over å få en datter, samtidig sinne, sorg, glede igjen. Noe av det vanskelige var at vi foreldre var på forskjellige stadier. Når jeg følte det gikk bra, kunne kona være lei seg og vice versa. Det tar tid å sortere ut alle tanker og følelser, få noen svar, komme på rett kjøl. Vår eldste datter hadde et annet perspektiv, så ikke helt problemet, hun kunne jo lære søstra ting og tang. «Hva er det som er så farlig, det er jo bare Downs» kom det fra 10-åringen.

I dag kjenner jeg mer en skam over hvor uviten jeg var. At Downs overhodet ikke er farlig, tvert om en berikelse(!) selv om det høres ut som en klisjé. Begge mine døtre er spesielle og unike på hver sin måte. En bekjent (shoutout til Marius) sa at å ha vanlige barn er som å sette seg i bilen å kjøre E6 fra A til B. Har du et barn med spesielle behov går det ikke like raskt. Kanskje vi må kjøre en humpete omvei, kanskje vi må kjøre litt tilbake. Kanskje vi ikke en gang kommer oss helt frem til B. Det er helt greit, det er reisen og opplevelsene underveis på turen som er selve livet.

Kristian