Hvordan er lokalsamfunn velger å møte mennesker
Denne teksten er et blogginnlegg, og er ikke skrevet av Downs Syndrom Norge.
Ønsker du å dele dine erfaringer? Da kan du sende det inn her.
Vi bor på et lite sted. Et sted der de fleste vet hvem hverandre er, og hvor vi sjelden går en tur uten å møte kjente ansikter. Her er det heller ikke mange med Downs syndrom. Det finnes noen i 30-årene, et par i 20-årene, en på 18 – og så vårt barn, som er 6 år. Når vi fikk vårt barn, var det 12 år siden sist det ble født et barn med Downs syndrom her.
Men likevel, selv om de ikke er mange, har de alltid vært en del av fellesskapet. Og det er jeg så takknemlig for. For når jeg ser hvordan lokalsamfunnet vårt tar imot disse fantastiske menneskene, gir det meg en enorm trygghet for fremtiden. Nesten alle vet hvem de er. Folk hilser når de går forbi, stopper opp for en prat, og de fleste kjenner navnene deres. Det er ikke bare “han eller hun med Down syndrom” – de er en naturlig del av bygda, på lik linje med alle andre.
Jeg ser at det er banet en vei for vårt barn. En vei som er tryggere, mykere og mer inkluderende enn den kunne vært. En vei der vi kanskje vil møte færre fordommer, fordi de som gikk foran oss allerede har vist hvor mye glede, humor og kjærlighet disse menneskene bringer med seg.
Selvfølgelig finnes det noen fordommer, og vi har møtt dem. Men heldigvis er de få.
For meg er dette en av de viktigste formene for støtte – den støtten som ikke handler om systemer, rettigheter eller papirer, men om hvordan et lokalsamfunn velger å møte mennesker.
Skriv blogginnlegg du også!
På bloggen vår ønsker vi å høre dine erfaringer og historier. Bli med og la oss sammen skape et mangfoldig bloggsted.
Siste blogginnlegg
Denne olympiske medaljen er ikke bare Marikken sin
Hun deler den med trenerne sine, med hele støtteapparatet, alle støttekontaktene hun har hatt, avlastningsfamiliene, med lærere og assistenter.
Åpningsseremoni for Special Olympics World Games
Og der – midt i den norske troppen – kunne vi skimte Marikken. I landslagsbekledning fra topp til tå, og med et smil som fylte hele ansiktet. Hvordan kunne vi ende opp her – på en olympisk åpningsseremoni, vi som for 20 år siden fikk ei lita jente med Downs syndrom og alvorlig hjertefeil?
«Har du lyst å holde tale i FN?»
På den internasjonale Downs Syndrom-dagen kl. 14.35 står jeg på talerstolen i det gigantiske møterommet i FN-bygningen i Genève. Temaet mitt er ‘My experiences and thoughts about CRPD in Norway’.
Bidra med din kunnskap
Denne nettsiden er til for å dele kunnskap, erfaringer og innsikt, og vi trenger din hjelp for å gjøre den enda mer kunnskapsrik og verdifull.