Desember er full av ekstra fine dager. I dag er en slik dag.

3. desember er FNs Internasjonale dag for personer med nedsatt funksjonsevne. Dagen markerer både feiring av inkludering, mobilisering for like rettigheter og en nødvendig bevisstgjøring om hindringer, diskriminering og fordommer mennesker med funksjonsnedsettelser fortsatt møter.

10. desember kommer enda en merkedag. Denne datoen i 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som en universell rettesnor for frie og gode liv. Dagen er selve menneskerettighetsdagen.

I Norge har vi en egen menneskerettslov, der både menneskerettighetserklæringen, barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen ligger. Disse konvensjonene styrker rettighetene til viktige grupper i samfunnet vårt. I mange år har det derfor vært stilt spørsmål ved hvorfor ikke også konvensjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD) sidestilles med disse.

Nå tyder mye på at dette er i ferd med å endre seg. Neste tirsdag (9. desember) skal Stortinget stemme over å innlemme CRPD i menneskerettsloven, og for første gang ligger det an til flertall.

Det gleder vi oss over. Det har vært en urett at rettighetene til en av landets mest diskriminerte og undervurderte grupper ikke har vært likestilt med de andre menneskerettskonvensjonene.

Samtidig finnes det også skepsis. Særlig kommunenes organisasjon, KS, har uttrykt bekymring for at en innlemming vil øke kostnader og føre til at politikk flyttes fra kommunestyrer til domstoler. Denne måten å se på mennesker med funksjonsnedsettelser, først og fremst som en kostnad, er trist. Den speiler dessverre også erfaringene mange av våre medlemmer gjør seg i møte med tjenester som preges av lav forståelse, problemfokus og funksjonsfiendtlige holdninger. Visst finnes det gode kommuner. Men altfor ofte er det systemet som gjør livene vanskeligere enn de trenger å være.

Men det finnes også en annen bekymring: Er ord i en lovtekst nok? Hva vil faktisk endre seg når CRPD kommer inn i menneskerettsloven? Mennesker med funksjonsnedsettelser er i dag så langt fra full inkludering og likestilling at mange lurer på hvordan en lovendring kan gjøre en forskjell.

For det er sant: Rettigheter hjelper lite dersom kommunene mangler kompetansen og midlene som trengs for å realisere dem.

Ingen tror at CRPD vil forandre liv over natten. Ressurser vil fortsatt være knappe. Men CRPD er ikke en lov som skal ligge ulest i en skrivebordsskuff. CRPD er et tankesett – en måte å se mennesker på. Den har kraft i seg til å endre praksis, forventninger og verdier. Slik det en gang var radikalt å se på kvinner som fullverdige samfunnsborgere, eller å ta barns verdi og stemmer på alvor, er det i dag fortsatt en kamp å anse mennesker med funksjonsnedsettelser som likeverdige, kompetente og handlingsdyktige.

Vi lever fortsatt i en tid der helseproblemer ikke tas på alvor, der læringspotensial undervurderes, og der språk og holdninger som aldri ville vært akseptert overfor andre grupper, fortsatt er dagligdags for mennesker med Downs syndrom og andre funksjonsnedsettelser. Slik skal det ikke være.

Behandler vi mennesker uten respekt, uten forventning og uten nysgjerrighet, så begrenser vi livene deres. CRPD, når det brukes aktivt i tjenesteutforming, i skole, helse og hverdagsliv, er et av våre viktigste verktøy for å bli et mer likestilt samfunn.

Ja, kommunene trenger mer kompetanse og bedre rammer. Ja, universell utforming krever store investeringer. Men om vi klarer å ta inn over oss perspektivene CRPD bygger på, kan vi bidra til å frigjøre en stor og historisk diskriminert gruppe fra fordommer, stigma og overformynderi. Det er noe å feire.

La oss legge bort skylappene, slutte å bruke økonomi som unnskyldning for dårlige holdninger, og erkjenne at vi alle som en har et ansvar for å utfordre funkofobi, lave forventninger og fordommer, også i oss selv. Den humanistiske reisen menneskerettighetene representerer har pågått siden 1700-tallet. Nå, i 2025, må turen endelig komme til mennesker med funksjonsvariasjon.

Riktig god feiring!