Hvorfor er det vanskelig for personer med Downs å få egen bolig?

Problemet med bolig er todelt: økonomi er en viktig faktor, tilgang på nødvendige tjenester er den andre hovedproblemstillingen.

Mennesker med Downs syndrom har i mye mindre grad enn resten av befolkningen mulighet for å oppnå alminnelig inntektsnivå, og det er heller ikke politisk vilje til å kompensere for dette. De har altså, i de aller fleste tilfeller, en disponible inntekt bestemt av trygdesatser og kommunal prissetting på tjenester og bo-tilbud. Nå betyr ikke uføretrygd i seg selv at drømmen om å eie egen bolig er uoppnåelig for mennesker med Downs Syndrom. Men i praksis, særlig i de større byene, ser vi at det er de mest ressurssterke familiene som klarer å få realisert private boligprosjekt, enten i felleskap eller enkeltvis, for sine barn med Downs syndrom.

Så kommer hindring nummer to inn: er kommunen villig til å gi de nødvendige tjenestene mennesker med Downs syndrom har krav på i et privat bofelleskap eller et privat hjem? Dette varierer mye, og vi ser dessverre en tendens til at mange kommuner bruker tilgang på tjenester som virkemiddel for å samlokalisere mennesker med utviklingshemming i kommunale bofelleskap. Det argumenteres med kommuneøkonomi og større faglig miljø for de som jobber i bofelleskapene. Men den unge voksne med utviklingshemming sine ønsker om boform, sted, muligheter for jobb og fritidsaktiviteter kommer lengre ned på prioriteringslisten. Det er en skremmende utvikling at så mange kommuner med stor letthet ser vekk fra grunnleggende menneskerettigheter, og mer eller mindre tvinger mennesker med utviklingshemming inn i boforhold med så lite valgfrihet og mulighet for personlig frihet. Norge har et særlig ansvar for å hjelpe mennesker med funksjonsvariasjon med å få oppfylt sine menneskerettigheter. Vi har signert FNs menneskerettighetserklæring fro mennesker med funksjonsnedsettelse, CRPD, og det er ingen grunn for å sitte på gjerdet vente på innlemmelsen av CRPD i menneskerettighetsloven med å oppfylle disse menneskerettighetene, i alle landets kommuner og bydeler.

Det synes som man er bekymret for den kommunale selvråderetten og den økonomiske byrden en oppfylling av CRPD vil gi. Men da regner man tydeligvis ikke med kostnaden ved f.eks å ha tilnærmet alle våre medborgere med utviklingshemming utenfor arbeidslivet.

Å ha mulighet til å bo for seg selv, til å få bestemme selv om du foretrekker å se på netflix eller NRK på en regnværsdag, om du vil invitere venner på middag hver søndag eller aldri, om du vil jobbe tett på folk, eller trives best i eget selskap, bør være valgfrihet det er rom for i et land som Norge. At mennesker med Downs syndrom kan trenge noe støtte for å oppnå et helt normalt nivå av selvbestemmelse og individuelt uttrykk, burde vi både ha forståelse for , og kunne sørge for tilstrekkelig med ressurser til.

Det er mange små og store tiltak som vil kunne hjelpe mennesker med Downs syndrom med å få sitt eget sted å bo. Mye går på økonomiske støtteordninger, men vel så mye handler det om samfunnets vilje til å investere i utdannelsen og arbeidsplassene til mennesker med funksjonsvariasjon, altså til syvende og sist vår vilje til å la CRPD få betydning for tilbudet mennesker med Downs syndrom bli møtt med.

Beste hilsen,
Randi Ødegaard – styreleder for Downs syndrom Norge