Drømmen om symmetriske vennskap og balansen mellom støtte og selvstendighet —Ungdommer med IF og deres foreldre forteller om sine erfaringer

Denne artikkelen handler om vennskap hos ungdommer med mild intellektuell funksjonsnedsettelse (IF). Den er en oppsummering av to forskningsartikler skrevet av Hanne Marie Høybråten Sigstad: Qualities in friendship—Within an outside perspective—Definitions expressed by adolescents with mild intellectual disabilities og Significance of friendship for quality of life in adolescents with mild intellectual disability: A parental perspective. Begge publisert i Journal of intellectual disabilities. Mens den ene studien utforsker ungdommenes egne tanker om vennskap, utforsker den andre foreldrenes tanker og erfaringer om det. 

Hvordan kan vi definere vennskap? 

I forskningslitteraturen defineres et nært vennskap som et emosjonelt bånd mellom to personer. Det kjennetegnes av at man velger hverandre, av felles glede og samhandling. Denne definisjonen er universell, den gjelder mennesker med og uten IF.  

Vennskapets betydning

Vennskap er ikke bare et koselig innslag i hverdagen. Ungdomstiden er en livsfase hvor relasjoner til jevnaldrende får en helt spesiell betydning. Opplevelsen av tilhørighet og sosiale bånd legger i denne perioden grunnlaget for trivsel, selvfølelse og identitetsutvikling for alle mennesker. Ifølge Sigstad sine studier der foreldre til ungdommer og ungdommer selv, i alderen 13-16 år med mild IF har vært deltakere, utgjør vennskap en viktig faktor for psykisk og fysisk helse også for denne gruppen. Det påvirker deres sosiale mestring og opplevde livskvalitet. Gjennom forskningen til Sigstad lærer vi at gode vennskapsopplevelser for ungdom med IF beskytter mot ensomhet. Fortrolige relasjoner styrker den sosiale utviklingen. Det å oppleve nære relasjoner, sosial inkludering og tilhørighet kan være en viktig faktor for å ha et godt liv for disse ungdommene. 

Relasjonene til mennesker med IF blir ofte vurdert ut fra nevrotypiske normer eller fra et voksent utenfra-perspektiv. Eksempel på dette kan være at voksne vurderer at vennskap hos personer med IF bør være på samme måte som hos typisk utviklede ungdommer. Det kan for eksempel handle om begrensninger, avhengighet eller hvilke aktiviteter de gjør sammen. Sigstad sin forskning har tatt utgangspunkt i hva et godt vennskap er, sett fra et innenfra-perspektiv. For å fange opp de reelle kvalitetene i vennskap hos ungdom med mild IF, har hun valgt å lytte til deres egne stemmer. I følge Sigstad har ungdommene en tydelig forståelse av hva en god venn er, selv om språket iblant kan være mer direkte eller forenklet enn hos typisk utviklede jevnaldrende. 

Slik definerer ungdommene vennskap

Sigstad identifiserer seks kjernedimensjoner som kjennetegner et godt vennskap slik ungdommene selv definerer det: Gjensidig preferanse, gjensidig glede, felles samhandling, omsorg, gjensidig tillit og emosjonell tilknytning. 

Tabellen nedenfor oppsummerer disse kjernedimensjonene, hva de betyr for ungdommen, og hvordan de konkret kommer til uttrykk i hverdagen: 

Kjernedimensjon	Hva betyr det for ungdommen?	Hvordan kommer det til uttrykk i hverdagen?
Gjensidig preferanse	Å velge hverandre aktivt fremfor andre og å ønske å tilbringe tid sammen	Å kalle hverandre «bestevenn», ringe og sende meldinger på mobilen, bruke sosiale medier og avtale å møtes på fritiden
Gjensidig glede	Å oppleve felles begeistring, trivsel og positive følelser i fellesskapet	Å føle seg «glad inni seg», le sammen og legge felles fremtidsplaner
Felles samhandling	Å gjøre aktiviteter sammen basert på delte interesser og felles engasjement	Felles lek, se på film, bade eller ha overnattingsbesøk der man deler opplevelser, som å «være oppe til klokken fire om natten som helt vanlige jenter»
Omsorg	Å vise empati, gi emosjonell og praktisk støtte, samt stille opp for hverandre	Trøste når vennen er trist, gi ros for å bygge opp selvtilliten, si «jeg er glad i deg», og beskytte vennen sin hvis noen er ugreit
Gjensidig tillit	Å oppleve trygghet og fortrolighet i relasjonen	Å dele hemmeligheter («snakke bak lukket dør»), vite at løfter holdes, og være trygg på at man blir venner igjen etter en krangel
Emosjonell tilknytning	En dyp følelse av nærhet, tilhørighet og savn når man er fra hverandre	Å kjenne på et varmt emosjonelt bånd, holde sammen som en «gjeng», og savne vennen sin i skolens ferier

Ungdommene søker symmetri og likeverdighet

Noe ungdommene også formidler gjennom studien til Sigstad er at de selv søker etter likestilte relasjoner. En symmetrisk relasjon kjennetegnes av balanse i beslutningstaking, gjensidig engasjement og likhet i sosial posisjon. For ungdom med IF kan opplevelsen av symmetri bidra til å bygge selvfølelse og utvikle sosial kompetanse. I et symmetrisk vennskap møtes begge parter som likeverdige deltakere, i motsetning til relasjoner der de blir plassert i en passiv rolle som mottaker av hjelp og omsorg. Symmetriske vennskap preges av at begge parter deler kontrollen over aktivitetene, har sammenlignbare forutsetninger og opplever en gjensidig utveksling av støtte, erting, hemmeligheter og glede. Asymmetriske relasjoner kan være relasjonen mellom foreldre og barn, men kan også forekomme i møte mellom personer med IF og typisk utviklede jevnaldrende på samme alder. I disse relasjonene inntar den jevnaldrende ofte en «hjelper-» eller lederrolle. Selv om slike relasjoner kan være preget av godhet og beskyttelse, mangler de reell likeverdighet og balansert emosjonelt utbytte.  

To veier til symmetriske vennskap 

Sigstad sin forskning gjør synlig hvordan ungdommer med IF søker symmetriske vennskap på to ulike måter: (1) Sammen med andre ungdommer med IF: For eksempel jevnaldrende fra spesialgrupper eller tilrettelagte fritidstilbud. Her er likhet i funksjonsnivå og livssituasjon et naturlig fundament for likeverdighet. (2) Sammen med yngre, typisk utviklede barn, der de kan delta i balansert lek og der språkferdigheter betyr mindre. Denne søken etter likebyrdighet er et sunt og bevisst valg fra ungdommens side. Ved å velge venner der symmetri er mulig, sikrer ungdommen seg opplevelsen av gjensidig glede, medbestemmelse og delt kontroll over hverdagsaktivitetene. 

Symmetriske vennskap i skolehverdagen 

Forskningen til Sigstad avdekker et vendepunkt i barnas skoleløp rundt 4. klasse. Før 4. klasse blir barn med intellektuell funksjonsnedsettelse som regel naturlig inkludert i leken og fellesskapet. Foreldre tilrettelegger for avtaler, og barnet blir invitert hjem til medelever og i bursdager. Etter 4. klasse blir typisk utviklede jevnaldrende ofte mer sosialt selvstendige og søker mer komplekse, indre og sosiale fellesskap. Elever med IF risikerer i denne fasen å bli «glemt», overlatt til seg selv eller får rollen som tilskuer. Fysisk til stede, men sosialt isolert. Organiseringen av skolehverdagen stiller både skolesystemet og foreldre overfor et dilemma. På den ene siden står det politiske og pedagogiske idealet om fysisk inkludering i ordinære klasserom, på den andre siden står behovet for sosiale arenaer der ungdommene finner symmetriske, likeverdige venner. 

Resultatene fra Sigstad sine studier tyder på at tilhørighet til spesialgrupper og spesialklasser i vanlige skoler ofte gir bedre rammer for å etablere stabile, langvarige og symmetriske vennskap. I spesialgruppen møtes elever med likere funksjonsnivå og samsvarende kommunikasjonsbehov. Dette gir et trygt grunnlag for å bygge relasjoner som strekker seg inn i fritiden. Fysisk tilstedeværelse i et vanlig klasserom garanterer ikke sosial inkludering eller opplevelse av vennskap. 

Foreldrenes betydning for utviklingen av vennskap 

Sigstad beskriver at foreldre til ungdom med mild IF opplever en krevende dobbeltrolle. På den ene siden må de legge aktivt til rette og være «sosiale brobyggere». På den andre siden må de støtte ungdommens naturlige frigjøringsprosess og ønske om å være selvstendige. Sosial støtte kan være helt nødvendig i hverdagen. Der typisk utviklede tenåringer avtaler, transporterer seg selv og beveger seg fritt på egen hånd, er mange ungdommer med IF helt avhengige av at foreldrene tar kontakt, avtaler møter, kjører og tilrettelegger for at de skal kunne møtes på fritiden. Dette skaper et dilemma mellom behovet for støtte og ungdommens ønske om å være en «vanlig tenåring».Foreldrene som deltok i studien, uttrykker uro for fremtiden og for hva som vil skje når de selv blir eldre eller faller fra. Byggingen av et selvdrevet, stabilt sosialt nettverk og oppøving av mest mulig selvstendighet i ungdomstiden ses derfor på som en helt avgjørende investering for å forebygge fremtidig ensomhet og sikre god livskvalitet inn i voksenlivet. 

Oppsummering 

Sigstad sin forskning på vennskap hos ungdom med mild IF viser at vennskap har den samme verdien, funksjonen og betydningen for denne gruppen som for alle andre mennesker. Det handler om å føle tilhørighet, oppleve felles glede, og kjenne seg verdifull og valgt i møte med et annet menneske. For at disse ungdommene skal lykkes med å skape trygge vennskap, må skolen, hjemmet og lokalsamfunnet legge til rette for symmetri. Balansen mellom fysisk plassering og opplevd inkludering er ikke enkel. Det er store individuelle forskjeller knyttet til behov. Tilretteleggingen handler i stor grad om hvem ungdommene møter og hvem de får mulighet til å bli kjent med. Foreldrene spiller en viktig rolle og valg av skole står også sentralt her.  

Om Forfatteren 

Irene Theresa Vatnar jobber med en mastergrad i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun er for tiden ansatt ved Pedagogisk- psykologisk tjeneste i Drammen. Hun er også mor til ei jente med Rett syndrom, som nå er voksen. Noe hun både brenner for og fordyper seg i er tilrettelegging for kommunikasjon og språk for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Irene er i praksis i Downs Syndrom Norge høsten 2026.