Det nære språket: Nøkkel til samspill, kommunikasjon og medvirkning ved store og sammensatte vansker

Gjennom «det nære språket» kan vi oppdage, tolke og gi mening til kroppslige uttrykk hos mennesker med sammensatte kommunikasjonsbehov. Mennesker som ikke bruker verbalt språk, håndtegn eller symboler, har like fullt et behov og en rett til å gi uttrykk for sine opplevelser, opprette kontakt og bli forstått. Ved å sanse, tolke og besvare hele personens kroppslige uttrykk, kan vi legge til rette for reell medvirkning, trygghet og et verdig liv. 

Hva er «det nære språket»?

Det nære språket kan best sammenlignes med det naturlige samspillet som oppstår mellom et spedbarn og dets omsorgspersoner. Et følsomt og gjensidig samspill der den voksne er oppmerksom, tolker og besvarer små og store uttrykk slik at mening oppstår i fellesskap. Forskning på spedbarnsutvikling viser at mennesket har en medfødt evne til å dele opplevelser og til å utveksle følelser med andre (intersubjektivitet). Dette utgjør selve fundamentet for videre sosial, emosjonell og språklig vekst ¹. Noen forblir på dette førspråklige stadiet i kommunikasjonsform også etter at de er voksne. De kan fortsatt ha utbytte av og behov for samtalepartnere som bruker prinsippene og sensitiviteten fra det nære språket i samspillet. Det nære språket er ikke et symbolsk språk sammensatt av ord, tegn eller bilder. Det er en relasjonell prosess hvor omsorgspersonen tillegger uttrykkene mening og gir en respons som gjør at personen erfarer: «Det jeg gjør med kroppen min, har en virkning på verden rundt meg» ². 

Forutsetninger for at det nære språket skal oppstå og utvikle seg: 

• Medfødt intersubjektivitet: Den medfødte evnen til å inngå i et umiddelbart emosjonelt og sosialt samspill med andre mennesker helt fra fødselen av ¹. 
• Førsymbolsk kommunikasjon: Uttrykk, opplevelser og signaler som formidles uten bruk av tegn eller ord. For eksempel blikk, lyder, mimikk, bevegelser, gråt, endring i pust, spenning i kroppen eller endret tempo ². 
• Gjensidig samspill: Et samspill der begge parter påvirker og beveger hverandre. Her skapes mening sammen gjennom innlevelse, tolkning og oppmerksomt nærvær ^{2 3}. 

En utvidet forståelse av kommunikasjon 

For å forstå tidlig samspill og bli oppmerksomme på det nære språket, må vi utvide vårt syn på hva kommunikasjon egentlig er. Vi kan ofte møte mennesker med tradisjonelle forventninger til hvordan en samtale skal forløpe. Da kan det lett oppstå avstand og misforståelser. Når den bekreftelsen man forventer eller den typiske blikkontakten uteblir, kan vi som samtalepartnere føle oss usikre. Dette kan føre til en ubevisst tilbaketrekning, hvor den viktige samspillsflyten brytes ⁴. For å unngå denne fellen må vi bevisst legge bort konvensjonelle normer for samtale. 

Utypisk kommunikasjon 

I møte med mennesker som har sammensatte vansker med kommunikasjon er uttrykkene sjeldent like intuitive som hos mennesker med typisk utvikling. Helseutfordringer, smerter, epilepsi, endret muskeltonus eller utmattelse kan gjøre uttrykkene svake eller annerledes enn vi forventer ². Et eksempel er at spenning eller latter ikke nødvendigvis betyr at noe er morsomt eller lystbetont, det kan like gjerne være et kroppslig uttrykk for at hen er overveldet, har ubehag eller trenger en pause ². Som samtalepartnere må vi lære å lese disse nyansene sammen med den det gjelder, heller enn å støtte oss på vante rammer for tolkning. 

Gi det tid 

Mennesker med sammensatte vansker trenger ofte betraktelig mer tid på å prosessere sanseinntrykk, mestre muskelkontroll og forme et svar. Når vi stiller et spørsmål eller tilbyr noe, må vi kanskje tåle å vente i ti, tjue eller tretti sekunder i rolig tilstedeværelse før responsen kommer. 

Å lete etter initiativ og gi det mening 

Det nære språket krever at vi retter oppmerksomheten mot hele kroppen når vi leter etter initiativ til kommunikasjon. Når vi kommuniserer med typisk fungerende personer, rettes oppmerksomheten nesten uten unntak mot ansiktet og ordene. I det nære språket må vi lære å «lytte med hele kroppen». De små endringene og mikro-bevegelsene, til og med stillhet, kan være mulige initiativ til samspill ^{2 3}. 

Fra kroppslige uttrykk til funksjonelt språk 

For at et skjørt kroppslig signal skal kunne utvikle seg til å bli et funksjonelt språk, kan vi ta i bruk strukturert overtolking. Dette innebærer at vi systematisk tillegger de kroppslige uttrykkene en bestemt, sannsynlig mening ut fra situasjonen, og deretter handler konsekvent i tråd med denne tolkningen ⁵. Når mennesket opplever at det samme uttrykket konsekvent fører til at vi for eksempel roer ned aktiviteten, tilbyr støtte eller gjentar det vi driver med, kan det oppstå noe ganske magisk: «Kroppen min har en stemme som påvirker mine omgivelser» ². Når dette skjer oppdages årsak og virkning og det kan være inngangen til bevisst kommunikasjon. 

Partnerfortolket kommunikasjon 

For at et menneske med store og sammensatte behov skal oppleve sammenheng og trygghet i livet sitt, må uttrykkene bli møtt på samme måte uavhengig av om hen er hjemme, på skolen, i barnehagen, på arbeid eller i avlastningsbolig. Dersom laget rundt individet tolker signalene ulikt, blir språkmiljøet uforutsigbart, og personen kan gi opp å kommunisere ^{2 3}. Derfor er samarbeid mellom nærpersonene viktig. 

Kommunikasjonspass 

Kommunikasjonspass er et verktøy for partnerfortolket kommunikasjon hvor nærpersonenes felles tolkning settes i system ⁷. Passet sikrer at personens unike uttrykksform blir umiddelbart forståelig også for nye assistenter, lærere og helsepersonell. 

Et velfungerende kommunikasjonspass inneholder tre elementer: 

• Presentasjon av personen: Hvem individet er, ressurser, personlighet, hva personen liker, og hva som skaper trygghet. 
• Beskrivelse av kommunikasjonsform: En konkret oversikt over personens kroppslige uttrykk og hvordan omgivelsene skal fortolke og besvare dem. 
• Viktige rutiner og aktiviteter: Beskrivelse av dagsrytme, kjente situasjoner og sanseopplevelser og aktiviteter personen liker. 

KnowMe 

Digitale verktøy som KnowMe-appen har tatt det nære språket og samarbeid i språkmiljøet på alvor ⁸. Pårørende og ansatte filmer ulike kommunikasjonssituasjoner og analyserer og tolker klippene i felles refleksjonsmøter. Ut fra dette bygges det opp en digital «uttrykksbank» der videoene følges av forklaringer i jeg-form. For eksempel: «Når jeg puster fort og lukker øynene, betyr det at jeg er overveldet og trenger at du demper lyset og sitter rolig ved siden av meg» ⁸. Når omgivelsene besvarer signalene likt, har personen mulighet til å oppdage at hen blir forstått. Denne mestringsfølelsen kan stimulere til økt kommunikativ aktivitet og styrke opplevelsen av å medvirke i eget liv ². 

En historie om å få sin historie fortalt 

Det å reformulere og fortelle et menneskes historie lar oss se hele mennesket bak uttrykkene. Et eksempel fra forskningen er fortellingen om Erik ⁶. Erik satt ofte i rullestolen sin mens han lagde høye lyder og gynget kraftig frem og tilbake. På grunn av hans omfattende funksjonsnedsettelser og smertehistorikk ble bevegelsene og lydene i lang tid tolket som tegn på ubehag, sykdom eller utfordrende atferd. Da personalet startet en veiledet refleksjonsprosess og begynte å lytte med fokus på å fortelle hans historie, oppdaget de nyanser de tidligere ikke hadde sett. Lydene var ikke alltid smerterop, men iherdige forsøk på å nynne på kjente melodier. Eriks gynging og lyder kunne tolkes som uttrykk for musikkglede og ønske om kontakt. Gjennom å endre tolkningsramme trådte Erik frem som et menneske med en egen historie og styrke når det gjaldt musikalitet ⁶. 

Medvirkning og verdighet 

Bruken av det nære språket handler i sin kjerne om menneskeverd. For mennesker med omfattende kommunikasjonsbehov kan ikke medvirkning begrenses til formell medbestemmelse. Å kreve kognitive ferdigheter som forutsetning for medvirkning vil i praksis utelukke personer med store og sammensatte vansker. I stedet må vi forstå medvirkning som en prosess der vi skaper noe sammen ved at mening og retning utforskes i fellesskap ⁹.  

Omsorgsetikk 

Denne tilnærmingen støttes av filosofen Eva Feder Kittays omsorgsetikk ¹⁰. Hun utfordrer det vestlige idealet om at et menneskes verdighet og verdi er knyttet til uavhengighet, rasjonalitet og selvstendighet. Hun påpeker at uavhengighet er en sosial illusjon. Vi er alle avhengige av andre i større eller mindre grad ¹⁰. Et menneskes egenverdi ligger ikke i hva det kan prestere eller bestemme alene, men i kraft av de relasjonene det inngår i, og den kjærligheten og tilknytningen det gir og mottar ¹⁰. 

Om forfatteren 

Irene Theresa Vatnar jobber med en mastergrad i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun er for tiden ansatt ved Pedagogisk- psykologisk tjeneste i Drammen. Hun er også mor til ei jente med Rett syndrom, som nå er voksen. Noe hun både brenner for og fordyper seg i er tilrettelegging for kommunikasjon og språk samt medvirkning for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Irene er i praksis i Downs Syndrom Norge høsten 2026.