Tvang og samtykke

NFU

Mette Fredriksen sa nylig unnskyld til kvinner på Grønland som frem til 1975 ble utsatt for grove rettighetsbrudd (Grønlandske kvinner fikk spiral – nå får de en unnskyldning – NRK Urix – Utenriksnyheter og -dokumentarer). Uten informasjon eller samtykke ble det tatt beslutninger om deres kropp. I dag leser vi at det i Norge fortsatt utføres slike overgrep.

Tvangsinnsetting av spiral

Vi er rystet over NRKs avsløring av tvangsinnsetting av spiral på kvinner med utviklingshemming. (Tilsynsrapport: Ulovlig bruk av tvang ved gynekologisk avdeling – NRK Sørlandet – Lokale nyheter, TV og radio). Sykehus, verger og støtteapparat har feid menneskerettighetene deres under teppet, og gjennomført gynekologiske inngrep uten å forsøke å oppnå samtykke eller forståelse. Nok en gang behandles mennesker med utviklingshemming som mindre verdifulle. Skrekkhistoriene fra mellomkrigstiden, og praksisen som varte helt frem til 1970-tallet med tvangssterilisering av mennesker med utviklingshemming, gjenspeiler altså fortsatt hvordan vi behandler dem i dag.

Dette er selvsagt en kompleks tematikk, med mange nyanser og fallgruver. Situasjoner der vurderinger om samtykkekompetanse må gjøres raskt og under krevende forhold finnes. Likevel må vi stille spørsmål ved enhver praksis som fratar mennesker muligheten til å utvikle og uttrykke egne valg. Vi kan aldri akseptere stilltiende overgrep.

Fremtidstroen svekkes

For alle oss som har kolleger, venner eller familiemedlemmer med utviklingshemming, svekkes fremtidstroen.

Når varsellampene ikke kimer hos ansvarlige fagfolk av praksis med tydelige tegn til eugenikk, svekkes tilliten til alle hjelpeinstansene vi er så prisgitt.

Når mennesker med utviklingshemming utsettes for overgrep, legges det altfor ofte lokk på, uten at noen stilles til ansvar.

(Nanna døde for et år siden efter ætsningsskader – mor er i dag forandret som menneske | TV 2 Kosmopol). Ser vi inn i krystallkulen vil nok etterspillet i denne saken bli at man iverksetter en prosedyre for å fastslå at kvinnene mangler samtykkekompetanse – men uten tiltak for å bedre denne, gi beslutningsstøtte eller styrke kunnskap om menneskerettigheter og CRPD i støtteapparatet.

Samtykkekompetanse

At vurderingen om manglende samtykkekompetanse kan være riktig i øyeblikket tviler vi ikke på. Men for oss som har fulgt et menneske med funksjonsvariasjon og utviklingshemming fra første dag og videre mot voksenlivet, fremstår ansvarsfraskrivelsen satt i system som hjerteskjærende naiv og dypt uetisk. Samtykkekompetanse er ikke noe som brått finnes eller ikke finnes ved behov, som når kommunen bestemmer at de ikke har økonomi til å følge deg opp, og vil trumfe gjennom et vedtak. Samtykkekompetanse er noe som opparbeides, trenes og øves på gjennom samspill, tilhørighet, kommunikasjon og kunnskap. Mennesker med utviklingshemming har som regel langt færre arenaer for å utvikle denne kompetansen, og er prisgitt at omgivelsene legger til rette for trening i å bli kjent med egne meninger og uttrykke dem.

Noen svært få blant oss vil aldri kunne oppnå full samtykkekompetanse. Noen flere vil kunne ta egne beslutninger dersom de får støtte, trening og tilrettelegging. Likevel ser vi at mennesker med utviklingshemming altfor ofte avskrives uten å få en reell sjanse til å delta i eller påvirke beslutninger om sitt eget liv. Samtykkekompetanse er en ferdighet som styrkes gjennom samspill, støtte og beslutningshjelp. Når vi ikke legger ned denne innsatsen, men konkluderer med at noen «ikke har samtykkekompetanse», fratar vi dem muligheten til å utvikle seg, bli hørt og utøve sine rettigheter.

Manglende tilrettelegging

Vi kan skylde på kommuneøkonomi, silotenkning, systemfeil eller uvitenhet, men må uansett konstatere at det i dag er sørgelig tilfeldig om familier får nødvendig støtte og verktøy, og dermed kommer rett ut fra hoppkanten i arbeidet med å bygge samtykkekompetanse hos sitt barn med utviklingshemming. Vi snakker her om barn vi ofte vet, noen ganger fra før fødsel, vil få utfordringer med ekspressivt språk. Barn vi vet blir hindret i samfunnsdeltakelse på grunn av dette, og som vi vet er overrepresentert når det gjelder overgrep, rettighetsbrudd og vold.

Likevel, gjennom manglende tilrettelegging, hindrer vi dem i å finne sin stemme, utvikle seg i aldersadekvate rammer, og finne sin plass i fellesskapet. Når de blir voksne, uten godt nok trente kommunikasjonsferdigheter og uten tilpasset beslutningsstøtte, klassifiseres de som «uten samtykkekompetanse». Da finner vi den mest kostnadseffektive boformen eller oppbevaringsmåten vi kan, ofte uten å se på personlighet, preferanser, trivsel eller deres iboende, ukrenkelige menneskerettigheter.

Vi er gode på mye i dette ressursrike, vakre, demokratiske landet vårt. Nå er det på tide at også den lille minoriteten mennesker med utviklingshemming får nyte godt av de rettighetene og privilegiene vi andre har. Det betyr at vi må styrke dialogen, praksisen og etikken – sammen, slik CRPD forplikter oss til. Ingenting om oss uten oss.

Kronikken er skrevet av:
Randi Ødegaard – styreleder i Downs Syndrom Norge (DSN)
Tom Tvedt – forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)