Hva betyr det egentlig å være dyktig?

Dyktighet er så dypt inngrodd i vår kultur. Fra vi er små har vi lært å applaudere de raskeste, de smarteste, de eksepsjonelle. Vi oversvømmes av konkurranse og sammenligning. overalt. og helt fra man blir født.

Allerede fra første møte med andre mennesker etter å ha fått barn, er det en slags underliggende konkurranse og sammenligning rundt fødsel, amming eller annen mating, fødselsvekt, og mer. Enten det handler om å ha den tøffeste fødselen, eller hvem som har mest morsmelk, virker det som om vi alltid leter etter måter å måle oss selv og våre barn på.

Så går det ikke lang tid før andre begynner å påpeke hva barnet ditt kan og ikke kan. En underliggende konkurranse om barnets dyktighet og motorisk utvikling tar form. man sammenligner når babyen begynner å krabbe, sitte oppreist, si sine første ord, og så videre. Dette kan skape et usynlig press, ikke bare på barna, men også på foreldrene.

Da vi fikk Sanna, tenkte jeg ikke over disse tingene. Jeg var hodestups forelsket i den lille jenta mi, og hun var hele livet mitt der og da. I ettertid, derimot, har jeg reflektert over den tiden og undret meg over hvordan denne underliggende konkurransen i det hele tatt kunne eksistere når jeg satt der med Sanna sine sprøyter og medisiner, kokt vann på termos og en liten boks med morsmelkerstaning, og ga henne melk på sonden sin.

Når Sanna var baby ble det etterhvert klart at hun fulgte et annet utviklingsmønster enn de andre barna. Mens andre foreldre skrøt av sine barns første skritt eller først ord, feiret vi små, men betydelige seire som da Sanna lærte seg å holde hodet oppreist eller begynte å bruke hendene sine mer bevisst.

Denne erfaringen har fått meg til å tenke på hva det betyr å være dyktig og hvorfor vi applauderer visse prestasjoner mer enn andre. Hvorfor kan vi ikke like mye applaudere de som kommer sist i mål, de som har klart å kjempe seg til målet selv om det tok lang tid, og de som for lenge siden var dritt lei og ville gi opp? Hvorfor kan vi ikke feire dem som jobber hardest for å oppnå sine mål, de som gir alt, uansett hvor små eller store disse målene måtte være?

Å være mamma til Sanna har lært meg verdien av utholdenhet, styrke og mot. Det har lært meg å verdsette hver eneste lille fremgang, uansett hvor ubetydelig det kan virke for andre. Det har lært meg at dyktighet ikke nødvendigvis handler om å være den raskeste eller den beste, men om å være den som aldri gir opp, uansett hvilke utfordringer man møter på veien.

Så la oss snu det. La oss begynne å applaudere alle former for dyktighet. La oss feire de som kjemper hardt, de som gir alt, og de som aldri gir opp. For det er disse seirene, store eller små, som virkelig betyr noe i det store bildet.

Sanna har lært meg at det ikke er hastigheten eller størrelsen på fremskrittene som teller, men innsatsen og motet som ligger bak dem. Og for det, vil jeg alltid være takknemlig.