Er det normalt å ikke kjenne glede over barnet?

Hei,

Takk for et modig spørsmål. Dette er helt sikkert noe mange lurer på, men kanskje ikke våger spørre om.

Det står ikke hvor gammelt barnet er, men svarene som følger antar at dette er et nyfødt barn.

Det korte svaret er ja – det er normalt.

Det lengre svaret er at det er vanlig for nybakte foreldre til spebarn både med og uten syndrom at de sterke, varme følelsene av kjærlighet lar vente på seg. Man blir ikke automatisk forelsket i sitt eget barn fra første sekund. En fødsel er ofte overveldende i seg selv, både kroppslig og følelsesmessig. Dynamikken i parforholdet er plutselig endret, familien er utvidet, og rollene man har i den må skrives om. Man har plutselig ansvar for et lite barn man ikke kjenner, og ikke vet hvem er. Det kan ta tid å lande alt dette, og få plass til å kjenne etter hvilke gode følelser man har, eller som er i ferd med å sakte vokse frem, for det lille nyankomne barnet.

Når det blir født et barn med Downs syndrom kan det noen ganger ta lengre tid for foreldre å komme dit. Det kan skyldes at de fleste foreldre fortsatt i dag opplever det å få barn med Downs syndrom som et ubehagelig og skremmende sjokk, dersom de ikke visste om syndromet på forhånd. Og selv om de visste om det kan det være mange vonde følelser og bekymringer knyttet til det man tror syndromet innebærer. Diagnosen har en tendens til å overskygge det faktiske lille barnet man akkurat har fått.

Vanlige reaksjoner hos foreldre er sinne (på barnet, på skjebnen, på helsevesenet), sorg (over det barnet man hadde ønsket seg og ikke fikk, over det man tror er slutten på et godt liv), frykt for fremtiden (både barnet og en selv kommer til å få et vanskelig og tungt liv), skyldfølelse (overfor familien, overfor partner, over sine egne følelser, over å ikke være glad nok i barnet), og skam (over å være annerledes, for at barnet har Downs syndrom, for at man har så negative følelser og ikke bare er glad i sitt eget barn). Noen tar seg i å ønske at barnet døde. Dette må ses som et uttrykk for at situasjonen oppleves håpløs og leter etter løsninger, ikke at man faktisk ønsker barnet sitt dødt.

Det er også vanlig å skamme seg over disse vonde følelsene, og for at man ikke klarer å være glad i barnet. Denne skammen gjør situasjonen bare verre. Følelser kan ikke tvinges frem, eller tvinges vekk. Det beste man kan gjøre er å godta at man har dem, og ikke bebreide seg selv. Da vil følelsene endre seg. Man må gi seg selv tid i dette. Noen ganger, om man kjenner seg deprimert eller synes det er for vanskelig å gå med følelsene alene, er det klokt å be om hjelp fra helsestasjon, psykolog, eller andre fagpersoner som kan hjelpe en i følelses-sorteringen sin.

I tillegg til å forsøke å godta sine egne følelser, og la dem være som de er, kan det kjennes godt å snakke med foreldre til litt større barn med Downs syndrom, eller lese det andre foreldre har sagt og skrevet om dette. Det kan være betryggende å høre hvordan de opplevde å få sitt barn, men også å å høre at de vonde følelsene blir svakere og de gode og varme følelsene for barnet blir tilsvarende sterkere etter hvert. Det er slående hvor like erfaringene er på dette punktet, og hvordan de fleste foreldre opplever å gå gjennom den samme fasen av følelseskaos, for så å kjenne hvordan de varme følelsene for barnet vokser frem, til å komme dit der de blir livredde for å miste barnet sitt, og nå sørger over tanken på et liv uten barnet.

Dette kommer til å gå bra. Du har en normal reaksjon på en sterk og overveldende situasjon. Det er ikke noe i veien med deg.

Lykke til!

Med vennlig hilsen
fagrådsmedlem i Downs Syndrom Norge

Hei,

Det er mange som ikke føler på den altoppslukende kjærligheten fra dag en. Det gjelder for alle, ikke bare for dem som får et barn som er ekstra unikt.

Det som mange kan kjenne på, er ikke bare mangel på glede, men også en sorg over et tap. Ikke et tap av et barn men et tap av en forventingene, tankene og drømmene om hvordan barnet skal se ut, ligne på, egenskaper o.l. Det kan være uendelig tøft å stå i, men hvis det ikke går dypere og egentlig handler om en fødselsdepresjon, så vil gleden sakte men sikkert vokse fram. Det blir annerledes enn tenkt, og det er lov å kjenne på sorg, sinne, savn, mangel på glede, men det er viktig å vite at kjærligheten vil vokse fram bit for bit selv om det tar lenger tid enn det en drømte og forestilte seg.

Det er også viktig å vite, erkjenne at opplevelsen av mindre glede, tap, sorg, urettferdighet, sinne osv. kan komme i bølger. Noen epoker eller situasjoner kan utløse disse følelsene, men det er lov, det er normalt og du er ikke alene.

Finn noen å prate med som er i lignende situasjon, du vil finn mye støtte der og forhåpentligvis ikke kjenne seg alene, for det er du ikke.

Med vennlig hilsen Anne-Lin – pedagog og mor til barn (14) med Downs syndrom