– Jeg vil være en varm og trygg person de kan snakke med, uansett valg og uansett hva som skjer

Downs Syndrom Norge har møtt klinisk sosionom Kristian Ophaug ved Rikshospitalet, som daglig møter gravide og par i noen av livets mest sårbare øyeblikk. Når et funn oppdages under fosterdiagnostikken, er det ofte han som trår støttende inn.

I dette intervjuet deler Kristian erfaringer fra en jobb preget av sterke følelser, vanskelige valg og et stort behov for trygghet og menneskelig nærvær.  

– Hvem er du?

Jeg er klinisk sosionom, har videreutdanning i familieterapi, og har jobbet som sosionom i 24 år. Jeg ble ferdig utdannet i 2000 og har jobbet her på Rikshospitalet siden mai 2022. Siden 2018-2019 har jeg jobbet mye med par, barn og ønske om barn siden. Jeg har også en ett-årig utdanning i psykisk helse i svangerskap og barsel ved RBUP. Det var veien inn i dette feltet. Jeg har også egne erfaringer med å stå i krise rundt svangerskap og fødsel, og det er noe jeg opplever er til nytte i jobben.

– Kan du fortelle litt om stillingen din? Får du kun henvisninger fra OUS?

Jeg jobber ikke etter henvisninger – jeg kobles direkte på når lege eller pasient ønsker det. Det er ofte kvinnen selv, eller partner, som tar kontakt. Jeg følger pasienter fra hele Helse Sør-Øst. Mange kommer for second opinion, NIPT, tvillinger, funn på ultralyd – alt mulig. Alt fra hjelp ved et enkelt funn til større sykdom hos fosteret. Alle som er hjertesyke i hele landet, kommer hit.

Når krisen inntreffer, trenger folk hjelp umiddelbart – man kan ikke begynne med henvisninger da. Jeg møter rundt 260 nye gravide i året. Jeg burde hatt en kollega; jobben er sårbar når man står alene. Det er et stort spenn i saker – all mulig psykososial støtte gjennom svangerskapet, og valgsamtaler* (ikke bare ved Downs syndrom). Mange lurer: Orker vi dette? Jeg møter også mange som ønsker å avbryte og trenger støtte. Det er færre jeg møter mellom uke 12 og 18 nå etter endringer i nemndsystemet. Vet ikke hvorfor?  Jeg møter også alle de hvor det dessverre inntreffer IUFD etter uke 22.

– Du må jo ha en av de vanskeligste jobbene jeg har hørt om. Hvordan balanserer du deg selv privat og profesjonelt? Opplever du verdikonflikter eller etiske utfordringer?

Mine egne meninger har ingen plass i rommet. Jeg er der 100% for paret og prøver å være genuint nysgjerrig, til stede og så støttende som mulig. For kvinnen, mannen og partner. Jeg bruker utdanningen min og jobber med åpne spørsmål, bekrefting og normalisering av følelser. Jeg stiller alltid spørsmålet: Hvem er dere, og hvordan ser dette ut hos dere?

Målet er at paret skal komme i gang med sin egen prosess. Jeg prøver å hjelpe dem med å sette ord på situasjonen, at vi prøver å rydde litt. Hver person som sitter foran meg har sine egne erfaringer og verdier. Jeg skal være nøytral, men støttende og nysgjerrig.

Når det gjelder etiske utfordringer, er valgsamtaler de vanskeligste. Det finnes ingen enkle samtaler. Rollen min er sårbar; jeg står i dette alene og bruker de faglige teknikkene jeg har. Men det skal sier at jeg har veldig mange fine og gode legekollegaer som kan gi info om det genetiske eller andre medisinske aspekter. De drøfter mye sammen og gi hverandre støtte.

– Får du støtte i arbeidet?

Ja. Jeg går i veiledning tre ganger i halvåret sammen med STYRK-teamet. I tillegg kollegastøtte og intern støtte på sykehuset. Jeg har tett dialog med de andre – det er tre av oss (i denne type stilling-klinisk sosionom), to på St. Olav.

– Kan du beskrive prosessen når foreldre blir «henvist» til fosterdiagnostikk og deg?

Jeg får ofte en gul lapp: “Kan du snakke med dem?”. Jeg har også en jobbtelefon der jeg er tilgjengelig. Jobben deler jeg inn i to: cirka 20% handler om rettigheter og praktiske ting, 80% handler om emosjonell og psykososial støtte. Vanligvis 1–2 samtaler per pasient, men mange får så mange som de trenger. Jeg fungerer også som bindeledd mellom lege og pasient – en brobygger.

Jeg svarer aldri medisinske spørsmål. Rollen min er støttefunksjon. Man vil ofte gi mer enn man kan, og det er en vanskelig posisjon. Man må tåle mye og øve på kommunikasjon.

Mange foreldre er redde for å sette et barn til verden som vil ha psykisk eller fysisk smerte. Mange er også bekymret for søskens rolle, og hva som skjer når de selv en dag dør. Foreldre er aldri én gruppe – alt er individuelt.

Jeg følger opp alle gjennom hele prosessen – før, under og etter eventuelt avbrudd av svangerskapet. Jeg følger også frem til fødsel. Men ikke etter fødsel. De som får barn med diagnose uten å ha visst det, henvises videre til blant annet SykehusBUP eller barnehabilitering.

– Hva er det vanskeligste du gjør i jobben?

Valgsamtaler, og å være i situasjoner med usikre diagnoser – “grå diagnoser”. Det river og sliter i hodet. Det finnes lite veiledning på akkurat dette.

Det er også svært krevende å stå i døden og sorgen ved dødfødsel, spesielt når det er etter abortgrensen og paret hadde valgt å beholde barnet. Jeg møter flere som ønsker sorgsamtaler.

– Er det situasjoner du husker spesielt godt?

Jeg møter 280–320 gravide i året. De jeg har foran meg neste gang er alltid de viktigste. Det er stor variasjon i behov.

Men en gang banket en pappa på kontordøra mi, kanskje ett år etter fødselen:
“Se her – her er den babyen vi snakket om. Er hun ikke fin?”  Det husker jeg godt.

– Hva er de vanligste rådene du gir?

Det kommer an på situasjonen, men jeg spør ofte om egenomsorg: Har du spist? Har du gode venner? Har dere snakket sammen som par?

Jeg råder også mange til å ta kontroll over situasjonen, få kontakt med seg selv, og bruke relasjonene rundt seg. Det finnes mye helse i en støttende partner eller venninne.

Når det gjelder valg, anbefaler jeg ofte å sette en dato. Det å stå i et valg lenge kan være ekstremt krevende. Da foreslår jeg å sette seg ned med et blankt ark og se på livet nå, om 5 år og om 10 år – både med og uten barnet. Jeg anbefaler også at par setter av 20 minutter daglig for å “sjekke inn”.

– Hva er bra med fosterdiagnostikk?

Foreldre blir bedre forberedt. Noen barn må opereres og kan bli friske. Den vanligste diagnosen er hjertefeil uten Downs syndrom. Fosterdiagnostikk avdekker alvorlig sykdom og gjør at man kan planlegge hjelp etter fødselen, noe som ofte reduserer psykisk belastning.

– Hvordan påvirker jobben deg?

Det er forbausende hvor fort noe blir hverdag – og det er litt skummelt. Erfaring, faglighet, nysgjerrighet og respekt gjør at jeg fungerer. Jeg trives godt, men det er ensomt. Det burde vært mer tverrfaglighet.

«Jeg vil være en varm og trygg person de kan snakke med, uansett valg og uansett hva som skjer.»

Kristian Ophaug, kliniksk sosionom ved Rikshospitalet

Relaterte saker

Relaterte temasider