Downs syndrom og fantasivenner
Finnes det forskning som viser at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom?
Anonym
Tusen takk for et spennende spørsmål! Du spør om det finnes forskning som viser at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom. Det er ikke en overflod av lett identifiserbar forskningslitteratur som beskriver fenomenet «fantasivenn», men basert på det jeg har funnet kan jeg svare deg følgende:
Hva er en fantasivenn?
En fantasivenn kan være en fiktiv person, dyr eller ting som et enkeltmenneske har funnet opp, tar med seg og forholder seg til i sin hverdag. En fantasivenn kan ha navn og spesielle egenskaper. Den som har funnet opp en fantasivenn kan snakke, dele følelser eller leke med den. Vi kan bli bevisst at noen vi kjenner har en fantasivenn når denne henvender seg til noen som ikke er der, snakker med seg selv eller ut i lufta. Noen ganger kalles dette for selv-snakk.
Forekomst av fantasivenner hos mennesker med Downs syndrom
Det finnes faglitteratur som beskriver at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom. Dette gjelder både barn og voksne. Overlege og psykiater Eva Malt forteller litt om dette i et intervju med Downs syndrom Norge i 2019. Selv om det blir beskrevet at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom, har jeg ikke klart å identifisere tall på forekomsten av fantasivenner hos mennesker med Downs syndrom. Jeg har heller ikke funnet en entydig forklaring på hvorfor mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn andre.
Ufarlig og til nytte
I den internasjonale forskningslitteraturen brukes termene «imaginary friend» og «imaginary companinon» for fantasivenn. Temaet ser ut til å være adressert mest i utviklingspsykologien, mest sannsynlig fordi de fleste fantasivenner dukker opp i barneårene. Her har man hatt mest fokus på å finne ut av hvilken funksjon en fantasivenn kan ha, og kanskje særlig hva fantasivenner kan være godt for. En artikkel skrevet av Major og Banes publisert i Educational & Child Psychology, for eksempel, beskriver at en fantasivenn kan ha flere utviklingsmessige fordeler, fordi de kan virke støttende i hverdagen og i viktige prosesser, særlig knyttet til følelsesregulering, prosessering av informasjon, samt problemløsing. Det legges også vekt på at fantasivenner kan motvirke ensomhet.
Kan fantasivenner fortelle oss noe?
En voksen mann jeg kjenner har hatt sin fantasivenn siden han var barn. Fantasivennen er en del av livet og hverdagen, den får plass ved bordet, sitter i sofaen i stua, og tar alltid telefonen når han blir ringt. De som er nærmest denne voksne mannen med Downs syndrom forteller at fantasivennen særlig dukker opp når vedkommende har det vanskelig, kjeder seg eller har fått flere eller vanskelige beskjeder. Noen ganger får fantasivennen kjeft. Noen ganger dukker fantasivennen opp når vedkommende ikke skjønner hva som blir snakket om rundt middagsbordet. Oftest gjenforteller vedkommende både beskjeder, dags- og ukeplan til fantasivennen. Med utgangspunkt i dette kan vi kanskje også tenke oss at fantasivenner kan gi omverdenen en pekepinn på om noe ikke er greit eller om noe er vanskelig å forstå.
Når selv-snakk er et symptom på at noe ikke er som det skal
Selv om det i litteraturen understrekes at fantasivenner både er normalt og ufarlig, beskrives også selv-snakk, eller snakking til noe eller noen som ikke er tilstede, som et mulig symptom på fysisk eller psykisk uhelse. I tilfeller hvor et voksent menneske med Downs syndrom begynner å selv-snakke mye mer eller på en annen måte enn tidligere, for eksempel ved å vise veldig sterke følelser, og særlig hvis denne også viser andre tegn på uhelse, bør lege konsulteres.
Konklusjon
Mennesker med Downs syndrom har oftere fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom. Dette gjelder både barn og voksne. Fantasivenner beskrives som vanlige, ufarlige og til nytte. I sjeldne tilfeller kan en fantasivenn forveksles med selv-snakk som symptom på fysisk og psykisk uhelse, men i de fleste tilfeller kan en fantasivenn være kilde til støtte i følelsesregulering, prosessering av informasjon og problemløsing, samt selskap. Kanskje kan fantasivenner også gi en pekepinn til hjelpere om hva som opptar den enkelte.
Med vennlig hilsen
Eva-Mari Andersen
Redaktør «Spør om Downs»
P. S Når jeg har skrevet denne saken har jeg støttet meg på utvalgt forskningslitteratur identifisert via frihåndssøk i Google Scholar, som Children’s Play with Their Imaginary Companions: Parents Experiences and Perceptions of the Characteristics of the Imaginary Companions and Purposes Served (2017) fra Educational and Child Psychology, og Self-talk in a Patient With Down Syndrome: When Is It A Concern? (2025) i Journal of Behavioral Pediatrics.
Hva er en fantasivenn?
En fantasivenn kan være en fiktiv person, dyr eller ting som et enkeltmenneske har funnet opp, tar med seg og forholder seg til i sin hverdag. En fantasivenn kan ha navn og spesielle egenskaper. Den som har funnet opp en fantasivenn kan snakke, dele følelser eller leke med den. Vi kan bli bevisst at noen vi kjenner har en fantasivenn når denne henvender seg til noen som ikke er der, snakker med seg selv eller ut i lufta. Noen ganger kalles dette for selv-snakk.
Forekomst av fantasivenner hos mennesker med Downs syndrom
Det finnes faglitteratur som beskriver at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom. Dette gjelder både barn og voksne. Overlege og psykiater Eva Malt forteller litt om dette i et intervju med Downs syndrom Norge i 2019. Selv om det blir beskrevet at mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom, har jeg ikke klart å identifisere tall på forekomsten av fantasivenner hos mennesker med Downs syndrom. Jeg har heller ikke funnet en entydig forklaring på hvorfor mennesker med Downs syndrom oftere har fantasivenner enn andre.
Ufarlig og til nytte
I den internasjonale forskningslitteraturen brukes termene «imaginary friend» og «imaginary companinon» for fantasivenn. Temaet ser ut til å være adressert mest i utviklingspsykologien, mest sannsynlig fordi de fleste fantasivenner dukker opp i barneårene. Her har man hatt mest fokus på å finne ut av hvilken funksjon en fantasivenn kan ha, og kanskje særlig hva fantasivenner kan være godt for. En artikkel skrevet av Major og Banes publisert i Educational & Child Psychology, for eksempel, beskriver at en fantasivenn kan ha flere utviklingsmessige fordeler, fordi de kan virke støttende i hverdagen og i viktige prosesser, særlig knyttet til følelsesregulering, prosessering av informasjon, samt problemløsing. Det legges også vekt på at fantasivenner kan motvirke ensomhet.
Kan fantasivenner fortelle oss noe?
En voksen mann jeg kjenner har hatt sin fantasivenn siden han var barn. Fantasivennen er en del av livet og hverdagen, den får plass ved bordet, sitter i sofaen i stua, og tar alltid telefonen når han blir ringt. De som er nærmest denne voksne mannen med Downs syndrom forteller at fantasivennen særlig dukker opp når vedkommende har det vanskelig, kjeder seg eller har fått flere eller vanskelige beskjeder. Noen ganger får fantasivennen kjeft. Noen ganger dukker fantasivennen opp når vedkommende ikke skjønner hva som blir snakket om rundt middagsbordet. Oftest gjenforteller vedkommende både beskjeder, dags- og ukeplan til fantasivennen. Med utgangspunkt i dette kan vi kanskje også tenke oss at fantasivenner kan gi omverdenen en pekepinn på om noe ikke er greit eller om noe er vanskelig å forstå.
Når selv-snakk er et symptom på at noe ikke er som det skal
Selv om det i litteraturen understrekes at fantasivenner både er normalt og ufarlig, beskrives også selv-snakk, eller snakking til noe eller noen som ikke er tilstede, som et mulig symptom på fysisk eller psykisk uhelse. I tilfeller hvor et voksent menneske med Downs syndrom begynner å selv-snakke mye mer eller på en annen måte enn tidligere, for eksempel ved å vise veldig sterke følelser, og særlig hvis denne også viser andre tegn på uhelse, bør lege konsulteres.
Konklusjon
Mennesker med Downs syndrom har oftere fantasivenner enn mennesker som ikke har Downs syndrom. Dette gjelder både barn og voksne. Fantasivenner beskrives som vanlige, ufarlige og til nytte. I sjeldne tilfeller kan en fantasivenn forveksles med selv-snakk som symptom på fysisk og psykisk uhelse, men i de fleste tilfeller kan en fantasivenn være kilde til støtte i følelsesregulering, prosessering av informasjon og problemløsing, samt selskap. Kanskje kan fantasivenner også gi en pekepinn til hjelpere om hva som opptar den enkelte.
Med vennlig hilsen
Eva-Mari Andersen
Redaktør «Spør om Downs»
P. S Når jeg har skrevet denne saken har jeg støttet meg på utvalgt forskningslitteratur identifisert via frihåndssøk i Google Scholar, som Children’s Play with Their Imaginary Companions: Parents Experiences and Perceptions of the Characteristics of the Imaginary Companions and Purposes Served (2017) fra Educational and Child Psychology, og Self-talk in a Patient With Down Syndrome: When Is It A Concern? (2025) i Journal of Behavioral Pediatrics.
Eva-Mari Andersen – Fagrådgiver i DSN, spesialpedagog og forsker
Send inn ditt erfaringssvar
Vi vil gjerne høre dine erfaringer. Send oss dine erfaringer rundt dette spørsmålet.
"*" obligatorisk felt
